lørdag 7. april 2018

African culture

Utsikt fra takterassen vår



Nå er et 3 måneders opphold i dette vakre landet nesten over. Vi sitter igjen med masse nye inntrykk, og en haug med gode minner og opplevelser.  For vi har opplevd så utrolig mye, både på godt og vondt.
Å jobbe som solidaritetssykepleier her i Tanga, er en unik opplevelse. Og man lærer utrolig mye! Om kultur, om mennesker og ikke minst om seg selv.
Som bergenser har jeg fått inn med morsmelken at når det er sol og fint vær; da er man ute. Helst skal mann opp på et fjell og bedrive fysisk aktivitet, ellers skal man bade, være i timesvis ved sjøen, ut i båt og grille. Vi kan iallefall ikke være inne! Så etter halvannen måned uten regn, begynte jeg å bli veldig sliten og det var like før jeg danset regndans! Men så kom heldigvis regnet, og jeg kunne ligge inne på rommet og høre regnet tromme på taket med god samvittighet. Når det regner her i Tanga, så regner det virkelig. Og jordveiene rundt blir sleipe og glatte. Endelig en god unnskyldning for å slippe joggetur om morgenen også. Jeg har etterhvert vendt meg til at det er lov å slappe av litt inne selv om det er sol også.
Et godt hundeliv på TICC. Når direktøren er hjemme i Norge, vet Rafiki å ta seg til rette ;)

Tanzania ligger på mange måter åresvis etter norge i utvikling på de fleste områder. Det kommer tilsyne på flere områder, og det kan vekke reaksjoner hos de fleste nordmenn. Jeg tenker da spesielt på barneoppdragelse, kvinners rettigheter og dyrs rettigheter. Når mine besteforeldre var barn, var det helt vanlig at læreren brukte spanskrøret på skolen. Det ble stilt krav til at barna bidro hjemme på gården med hardt arbeid, og om det ikke oppførte seg passende ventet en kilevink. Slik er det fremdeles i Tanzania.
Tanzania er et fattig land. Det er enda mange barn som ikke får skolegang, da foreldrene ikke har råd til dette. Og det er få som har høyere utdanning. Dette tror jeg er to viktige faktorer til at utviklingen henger etter. For kunnskap er makt, og jeg tror at gjennom kunnskap kan ting endres. Og i HAMA er det å formidle  kunnskap viktig. Menneskene som jobber i HAMA har inspirert meg. Måten de er som personer, evnen til å tenke positivt, evnen til å ønske forandring velkommen; der har vi nordmenn mye å lære. For det kan virke som at Tanzanianere flest er flinkere til å akseptere tingenes tilstand, og istedenfor å bruke mye energi og krefter for å irritere seg over ting, er de løsningsorienterte. Skorter det på midler i en periode nytter det ikke å sitte å sture over dette, da må man heller fokusere på hvordan man best kan løse dette. Og denne evnen gjør at jeg tenker at disse menneskene kan få utrettet mye fremover, og sakte men sikkert få spredd kunnskapen videre. Vi er på riktig vei.
En annen ting som er anderledes, er at det stilles krav til at alle bidrar. Man kan alltids gjøre noe, selvom man er psykisk syk eller rusavhengig. Man må bidra i felleskapet uansett, og det gjelder bare å finne en jobb eller oppgave som passer. Man spiller på de ressursene vedkommene har , og ikke de som mangler. Mens i Norge har vi gjerne for stort fokus på det motsatte. Pasienten er syk og må uføretrygdes. Barnet er barn og må kjøres hentes og bringes over alt. Her går barna til skolen, og skoleveien er lang. De store barna følger de mindre, de går oftest i grupper. Og at det er en time hver vei å gå, og at de små barne gjerne bar er 6 år, det er ikke noe problem. Man får tidlig ansvar, og jeg opplever stor forskjell på ungdommer her og i Norge. For mens mennesker i Norge sliter med å finne ut hva man skal velge til middag, er gjerne spørsmål her har vi noe å spise til middag. Mange av våre norske bekymringer og dillemmaer fremstår nærmest patetiske. Mens norske ungdommer bekymrer seg for å få råd til den nyeste Iphone eller felske øyevipper, bekymrer gjerne ungdommene seg her for når de får neste måltid og om de kan få en utdannelse. Ting vi i Norge tar for gitt. Vi glemmer ofte å tenke på hvor heldige vi er, og å sette pris på alt vi har, og klager på det vi ikke har.

Som sykepleier i mental health (og sikkert også i de fleste andre programmer), opplever man mye trist og vannskelig,når man skal foreta hjemmebesøk for å vudere nye pasienter til programmene. Da opplever man at pasienter blir låst inne, bundet fast i kjettinger, slått og sultet osv. Mye skyldes som sagt uvitenhet, men også manglende ressurser. For her har man ikke institusjoner eller boliger man kan sendte tungt psykisk syke slekninger, man må ha de hjemme. Og det kan være svært vannskelig og klare å håndtere, når pasienten er utagerende og skremmende. Mine dyktige kollegaer i mental health programmet bruker mye tid på veiledning og opplæring av pårørende, og de har startet opp med pårørende grupper i regi av psykopp. Og de ser endring, kunnskap gir forståelse.
Men vi møter også situasjoner der vi ikke får gjort noe. Både på grunn av manglende økonomi, men også manglende ressurer. Og det kan være fortvilende og hjerteskjærende. Og når man står oppi en så vanskelig situajon at jeg bare har lyst å begynne å grine; ja da ler Tanzanianerne. Og jeg forsto først ingenting. Hvordan kan de le nå?? Men jeg har siden forstått at dette er deres måte å takle det vanskelige. Man ler, for man vet ikke hva annet man skal gjøre.
En annen ting jeg virkelig har fått lære i Tanzania, er tålmodighet. For ting tar tid!! Man venter og venter og venter. For høflighet står høyt i kurs, og selv de enkleste ting kan ofte ikke diskuterers over telefonen, vi må dra og snakke med vedkommende personlig. Og er de ikke hjemme idag, må vi dra tilbake imorgen, eller i overmorgen. Og når vi skal ut på hjemmebesøk og sitter klar i bilen, må vi gjerne vente en halvtime fordi en pasient eller en pårørende dukket opp og trengte behandling. Det er ikke noe kultur for å bestille time, man bare kommer og venter til det blir ledig tid. Også å få pasienter til å ta medisiner som de skal kan være en utfordring. Både antipsykokotika og for eksempel antibiotika. For man tar gjerne medisin når man føler seg dårlig, men hva er poenget med å ta når man føler seg bra?

Men når det gjelder hjerterom, inkuldering og vennlighet, da ligger Tanzania langt forann Norge. For her er alle velkommen. Tanzanianere bruker gjerne 10 minutter bare på høflighetsfraser, før det kan starte en samtale. Og de hilser på alle. For det er viktig å ha et nettverk, du vet aldri når du kan trenge hjelp fra noen. Selv om de fleste generelt har dårlig økonomi, deler det gjerne det de har. Og man blir møtt med en sånn varme og inkludering som er helt rørende. Og de fleste ønsker å lære fra oss Nordmenn. De ønsker kunnskap og vennskap. Jeg håper jeg har klart å bidra med begge deler .
Takk for denne gang Tanzania, jeg kommer tilbake.


onsdag 4. april 2018

Ingen kan hjelpe alle


Family Homes, som er et av de 11 programmene til HAMA (Hatua na Mandeleo – Steps for Development) har også et prosjekt hvor funksjonshemmede barn får tilbud en gang i uka om å være på Harriets Home som er et av barnehjemmene de driver. Dette prosjektet omfatter per idag 10 funksjonshemmede barn. Imidlertid er det flere funksjonshemmede barn her i Tanga, og i forrige blogginnlegg skrev jeg om det som skulle være et hjemmebesøk hos et av disse barna men som endte i en barnehage kaldt Golden Chances. Dette var en veldig positiv opplevelse både for meg og vernepleierstudentene som var sammen med meg på besøket i barnehagen. Dagen vår endte imidlertid ikke der, den endte et helt annet sted. Den endte på et hjemmebesøk som farget dagen mørkere til tross for både Golden Chances og en stekende het Afrikansk sol ute.  
Dagen endte hos Reenie. Reenie er 4 år gammel. Det vi hadde av informasjon om henne før vi møtte henne var at hun har cerebral parese og bor sammen med pappaen sin Ibrahim. Ibrahim møter oss i oppgangen på huset der de bor med Reenie på armen. Vi følger med opp til en leilighet som består av et rom med fliselagt gulv og et skap på den ene veggen, på gulvet ligger en dobbel madrass. Rommet ved siden av er et pent bad med toalett og dusj. Min første tanke er at dette ser da veldig mye bedre ut enn mange andre Afrikanske hjem jeg har vært i til nå. Ibrahim setter seg på gulvet med Reenie på armen og vi setter oss ned sammen med ham. Reenie smiler og ler til oss. Det jeg kan se med første øyekast er at hun helt tydelig har cerebral parese som påvirker begge armene og begge beina hennes og hun har tydelig problemer med å kordinere bevegelser. Hun holder imidlertid hodet sitt godt selv, og hun ser ut som hun kan sitte iallefall med støtte. Hun følger også helt tydelig med på det som skjer rundt henne, gir god blikkontakt, og er også helt tydelig nysgjerrig på oss. Pappa Ibrahim smiler også, han smiler med munnen mens øynene hans gråter.

Så begynner Ibrahim å fortelle historen sin – historien deres:
 
Ei trygg og god lita jente liker kos fra oss.

Etter at Reenie ble født ble det ganske snart klart at hun var et annerledes barn. Etter en stund ønsket ikke mammaen til Reenie å ta vare på jenta si lenger, hun ga jenta til pappa Ibrahim og flyttet fra dem. Allerede her begynner historien om Reenie og Ibrahim og skille seg fra andre historier jeg har hørt her nede. For i de andre historiene så ville Ibrahim gitt barnet fra seg. Det er slett ikke vanlig i Tanzania at fedre ivaretar barn alene, og spesielt ikke funksjonshemmede barn. Reenie ville ha blitt satt igjen hos en slektning. Om ikke slektningene hadde tid til henne eller ønsket å ivareta henne ville hun sansynligvis ha blitt stengt inne på et rom mesteparten av dagen, eller ha blitt gjemt unna på annen måte. Men pappa Ibrahim elsket den lille jenta si. Jenta som smilte så lykkelig opp mot ham hver gang han tok henne opp eller ga henne et kyss på kinnet.

Et funksjonshemmet barn krever mye, i Tanzania er det foreldrene selv som må gjøre alt arbeidet det finnes ingen hjelpetiltak eller noe avlastningstilbud. Reenie trenger tilsyn 24 timer i døgnet. Ibrahim jobber som konsulent med eget firma og har en greit betalt jobb, han forsøker å ansette noen for å ivareta Reenie mens han jobber men lykkes ikke med dette. De han ansetter tar ikke godt nok vare på jenta hans. Reenie må mates, det går mye tid til dette og er ingen enkel oppgave. I tilegg trenger hun trening og stimulering, hun kan ikke bare ligge på et teppe på gulvet hele dagen. Pappa Ibrahim må etterhvert slutte i jobben sin for å ta vare på Reenie selv. Han flytter inn hjem til sin egen mor, og han og Reenie får rom i gangen i huset deres. Dette er en løsning som går bra en stund. Ibrahim tar i denne perioden Reenie med på stranden for å trene hver dag, han legger henne på magen i sanden for å trene hennes slik at hun skal klare å holde hodet sitt selv. Han går turer med henne slik at hun skal få se andre barn. Reenie er en lykkelig jente, hun smiler alltid og er et trygt barn uten noen bekymringer. Etterhvert begynner imidlertid søsknene til Ibrahim å klage på denne løsningen. Ibrahim jobber ikke og har ingen inntekt. Han er avhengig av å få mat, klær og alt annet de trenger dekket fra moren sin. Søsknene synes ikke det er greit at han bor hos moren uten å være med på å dekke husleie. De vil han skal betale størm, mat, vann... Ibrahim har ingen penger. Han forsøker å finne andre slektninger som vil ta ham inn men ingen ønsker å ta inn et funksjonshemmet barn og en pappa.

Det er mye stigma knyttet til funksjonshemmeinger her i Tanzania, hvorfor ble barnet funksjonshemmet? Har noen kastet en forhekselse over familien, var det noe mor gjorde galt under svangerskapet, bor det demoner i barnet? Ingen ønsker å ta dem inn. Noen er redde, noen er fattig. Det koster penger å hjelpe – penger de ikke har til seg selv og sin egen familie engang. Ibrahim og Reenie er i ferd med å bli kastet ut på gata da en venn av Ibrahim kommer med en midlertidig løsning. Han har hørt om et rom som er forhåndsbetalt av en lege som ikke fikk arbeidsvisum. Ibrahim og Reenie kan bo på dette rommet i tre måneder. Ibrahims venn har selv hatt en funskjonshemmet datter som døde for en stund siden. Vennen gir Ibrahim sin datters gamle vogn slik at han kan trille Reenie i denne, samt 3000 Tanzanianske shilling om dagen. Dette tilsvarer rundt 11 norske kroner. En kilo ris koster ca 2000 Tanzanianske shilling. Vi er nå i slutten av februar, rommet vi nå sitter i er betalt ut mars. I april vil Ibrahim og Reenie stå uten tak over hodet. Ibrahim forteller oss at han er desperat etter en løsning, han klarer ikke lenger sove på natten han bare tenker og tenker. Forsøker igjen og igjen og tenke ut en løsning men finner den ikke.

Det er en sterk histore som blir skildret for oss. Jeg skulle ønske jeg kunne gjenskape historien nøyaktig slik den ble fortalt, stemningen i rommet som går fra å være positiv og lett da vi kommer inn til tung og trist. En av vernepleierstudentenen begynner å gråte underveis i Ibrahims historie. Hun går først ut, kommer så inn igjen men blir sittende å tørke tårer. Det er ikke bare ordene som fortelles som er sterke. Det er så tydelig hvor høyt Ibrahim elsker datteren sin. Underveis i historien har han henne på fanget, når hun smiler og ser opp på ham tar han pause i historen og ser ned på henne. Han retter på stillingen hennes og passer på at hun sitter godt. Han stryker henne over kinnet. Hun er så trygg og glad og god på fanget hans. Ømheten mellom dem er kanskje ennå sterkere å se enn å høre ordene som blir fortalt.

Persepektiv. Jeg kan sitte i Norge i den koselige stuen min med alle tingene og se på tv på barn som har det vanskelig og sulter i Afrika. Det er langt unna og jeg kjenner dem ikke. Jeg kan slå av tv og gå på kafe med veninner. Her nede får jeg historeien rett i ansiktet, jeg blir kjent med enkeltpersonene bak historiene. Jeg sitter på et rom i Afrika, jeg hører på en historie fortalt av en pappa og jeg vet at jeg kan ikke reise hjem til Norge igjen før denne pappaen og jenta har en tryggere framtid.

Neste dag går jeg sammen med hun som er ansvarlig for Family Homes til Ruth Nesje eller mamma Ruth som hun blir kalt hær nede. Ruth er daglig leder på TICC.
 
Latter og smil
Vi ønsker å hjelpe Reenie og pappa Ibrahim. Vi ønsker å spørre Ruth om Harriets Home (Et lite barnehjem hvor det blant annet bor to multifunksjonshemmede jenter) kan hjelpe til å passe Reenie på dagtid slik at pappa Ibrahim har mulighet til å se etter en jobb. Dette er ikke optimalt ettersom Reenie krever ganske mye når hun er våken, og «mamman» på Harreits allerede har ganske mye å gjøre, men vi tenker at vi likevel må spørre. Ruth kommer derimot med en annen ide. Pappa Ibrahim kan få jobb på Harriets som en slags vaktmester. På denne måten kan han hjelpe til med å passe Reenie når hun trenger det og han kan gjøre forefallende oppgaver når hun sover eller andre har tid til å passe henne. Det er også planer om å bygge en banda – et utendørsområde med tak over – slik at barna kan være ute uten å være direkte i solsteiken. Dette kan han også hjelpe til med. Slik kan han få lønn og samtidig passe Reenie. Jeg forteller vernepleierstudentene om denne løsningen, og de tilbyr seg å betale for 6 mnd husleie for den lille familien. Her i Tanzania er det ofte slik at man må betale for 6 mnd forskudd når man flytter inn på en ny plass. På denne måten har pappa Ibrahim råd til å betale forskudd på husleie i 6 mnd, samtidig som han har råd til å kjøpe mer av det de trenger i de 6 mnd han ikke trenger å bruke lønnen sin til å betale husleie. Og vips så har vi en løsning for alt. En løsning for hvor Reenie skal være, en løsning i forhold til jobb til Ibrahim, og en løsning i forhold til en plass å bo for dem begge. Dette er hva TICC og HAMA gjør her nede i Tanga, dette er hva vernepleierstudentene er med på å gjøre. Gi enkeltsperoner som trenger det en ny sjanse. En sjanse de ikke ville hadd om TICC og HAMA ikke fantes.

Vi møter Reenie og Ibrahim på Harriets Home uka etter. Pappa Ibrahim er et stort smil, borte er søvnløse netter og bekymringer for morgendagen. Reenie har fått venner, andre barn som ligner på henne. Disse unike, spesielle og nydelige barna som er litt annerledes enn andre barn. Barna som Harriets Home har funnet hjerterom til. Reenie har fått en «storesøster» i en av de andre barna som bor der. Når Reenie kommer om morgenen så strekker hun armene ut etter henne og når pappa Ibrahim setter henne ned til henne så kysser hun henne og slår armene rundt henne. Den Afrikanske sola kan igjen farge dagen lys og glad.

Jeg reise ikke til Tanzania for å redde verden. Ingen kan hjelpe alle. Men for denne ene lille familien vi har gjort noe for denne uka så er det selve livet.


(Navnene til jenta og pappaen i historien er endret)

Besøk på TICC av barn og voksne fra Harriets Home.

onsdag 7. mars 2018

Prosjekt Sober House


Prosjekt Sober House





For en tid tilbake, skrev jeg et innlegg om Halida. Vi fant Halida ved en tilfedighet, på et hjemmebesøk hos en av våre rusavhengige pasienter, la oss kalle henne Hanna, som jeg skulle følge litt ekstra opp. 

Halida ble mistenkt å ha diagnosen epilepsi, og fikk startet opp med medisiner for. Hun ble innlosjert i et av familiehjemmene som drives av HAMA. En av de ansatte ved dette hjemmet fungerer som en mor for barna, og hun bor sammen med de. Halida ble tatt imot med åpne armer, og fikk beskjed at hun nå kunne føle seg fri og at hun kunne se på henne som mamma. Halida var en veldig sjenert jente, og vi måtte dra ordene ut fra munnen hennes. Alle klærene hennes var skitne og fillete, og mye måtte bare kastes. Halida har nå funnet seg til rette, og hun begynner å bli mer utadvent og stråler som en sol når vi kommer på besøk. Hun har fått nye klær og skoleuniform, og hun skal snart starte på en skole som ikke ligger langt unna hjemmet. De nye medisinene har gjort at Halida har vært mye trøtt i begynnelsen, men nå begynner dette å bli bedre, og vi tenker at det ikke er lenge til hun er klar til å starte opp på skolen.

Så var det Hanna da. Hanna har levd et hardt liv i fattigdom. Hun ble introdusert for rusmidler av sin ektemann, som nå soner en 30 års narkotikarelatert dom i fengsel. Hanna er 27 år. Hun har født 3 barn, 1 av barna er død. De 2 andre bor i et av de andre family housene som HAMA driver, da Hanna ikke har vært i standt til å ivareta de og situasjonen var kritisk for barna. Barna er ca 8 og 1.5 år gamle. Etter at Hanna ble fratatt barna har hun ruset seg enda mer, det var nok forferdelig vanskelig for henne.
Hanna fortalte meg at hun i hoevdsak ruser seg på Heroin, eller en blandig av heroin og hasj, som hun røyker. Hvordan hun finansierer denne bruken kan man vel bare tenke seg til selv. På meg virker Hanna forferdelig deprimert. Hun slo meg som en som hadde mistet alt håp, og hun levde i ekstrem fattigdom. På hjemmebesøk var det vanskelig å få igang samtalen, og hun fremstod mimikkløs i ansiktet, men i blikket kunne man lese hennes fortvilelse. Vi dro hjem til Hanna så og si daglig etter jeg begynte med oppfølging av henne. All kommunikasjon gikk gjennom mine kollegaer som tolk. Jeg kjenner ofte på fortvilelsen over at jeg ikke kan snakke swahili. Det gjør det så mye vanskeligere å skape en relasjon med pasienten. Jeg prøver å lese og pugge, men det går stort sett inn det ene øret og ut det andre. Etter flere samtaler med pasienten og i team, kom vi etterhvert frem til at det å sende Hanna til sober house (som er rusbehandling etter 12 trinns metoden), var det beste løsningen. Hanna hadde selv et sterkt ønske om å få behandling. Men sober housene er privat og får ingen statlige midler, så pasientene og familien deres må selv finansiere oppholdet, som koster ca 1200 kr i måneden. Lønningsnivåene i Tanzania er lave, gjennomsnittslønnen er 2000 kr minus skatt i måneden.  Hanna og hennes familien hadde ingen mulighet til å få råd til noe sånt. Så da måtte jeg innkalle troppene, og ved hjelp av mine fantastisk venner og familie hjemme i Norge, så har jeg klart å samle inn nok penger til å dekke 9 måneders opphold for Hanna.

De 9 månende består av først 4 måneder behandling, hvor man de 3 første dagene får en nedtrapping og medisiner for å unngå de værste fysiske abstinensene, deretter 3 månder after care, også skal man være igjen som frivillig og støtte de nye pasientene som kommer til behandling. Her i Tanzania har man sett gode resultater av denne typen behandling, og mange har kommet seg ut av avhengigheten.

 Forrige mandag hentet vi Hanna hjemme, og vi dro for å kjøpe noen kjoler hun kunne ha med seg. Hun fikk skiftet og ordnet seg, også arrangerte vi et møte i parken med barna hennes, slik at hun fikk litt tid sammen med de. Det blir lenge til neste gang de møtes, og jeg håper de kan være en viktig motivasjon for henne i tiden fremover. Vi håper jo selvsagt på sikt at hun skal kunne få tilbake barna. Møtet med barna var nok veldig emosjonelt for Hanna. Hanna og jeg dro tidlig til parken for å spise lunsj sammen før barna kom. Og da de endelig kom, rant tårene hennes. Det var sterkt å se på, og jeg kjente tårene presset hos meg og. Besøket varte i ca 1 time, og vi hygget oss med is og brus.






Tirsdagen dro vi til sykehuset og fikk sjekket foten til Hanna. Hun hadde et svært hovent ben, som kalles elefant fot; Elephantiasis. Denne sykdommen sprees via mygg, og det er viktig å få behandling. Hanna fikk medisiner for dette.
Så var det dette med hygiene. Hanna hadde ingenting av produkter for å ivareta personlig hygiene. Vi kjørte til supermarkedet, og fikk handlet inn alt fra tannbørste, tannkrem, bind, shampoo osv. Undertøy og sko. Nå var vi klar for avreise. Når man skal forsøke å legge om hele livet sitt, er også det ytre en viktig faktor. Det å kunne føle seg som en kvinne, å kunne ta på seg undertøy og klær som er rene, og ikke hullete og skitne. Det sies at klær skaper folk, og det ligger nok endel sannhet bak dette. Jeg kjente at jeg var litt usikker på om Hanna egentlig visste hvordan alle produktene skulle brukes? Om hun faktisk noensinne hadde eid en tannbørste?
 Det finnes ikke sober house for kvinner i Tanga, så vi fikk anbefalt et sted utenfor Moshi. Onsdag morgen dro jeg og min kollega Clemet og hentet Hanna, også var vi klar for 7 timers busstur til Kilimanjaro New vision Sober house for women. 


Kilimanjaro New vision Sober house for women, et nytt og flott sted, med perfekt lokalisjon


I løpet av disse site dagene opp mot avreise synes jeg at jeg begynte å se litt forandring i Hanna. For første gang så jeg henne smile, og på bussturen oppover sov hun med hodet på skulderen min. Jeg velger å ta dette som et tegn på at hun har begynt å få tillit til meg.
Turen opp var lang og humpete. Først tok det ca 7 timer med lokalbuss. Vi gikk av bussen i Boma Ng’ombe, og deretter gikk turen videre i taxi. I løpet av bussturen fikk jeg ny skrittrekord på skrittelleren min, så det sier vel litt om hvor humpete bussturen var. Da vi kom frem til sober houset, viste det seg at vi var kommet til huset som var for menn. Men han som driver begge husene var der, så han hoppet inn i taxien med oss og guidet oss til riktig sted. Han har selv tidligere vært rusavhengig, og er en av mange levende bevis på at behandlingen har god effekt. 10 minutter til i taxi, så var vi der. Et nytt og flott hus, langt vekke fra fristelser. Det var flere andre kvinner i behandling der, og de tok godt imot Hanna. Hanna ble innformet om reglene for behandligsplassen, som var nokså like de vi har i Norge. Klær og bagasje blir gjennomgått for å se at man ikke har tatt med seg noe til «selvmedisinering». Etter en halvtimes tid hvor vi fikk skrevet henne inn og ordnet med finansiering, dro Clemet og jeg tilbake til Moshi for å overnatte der.
Hanna er nå trygt plassert. Jeg håper at hun vil klare å gjennomføre behandlingen, og at smilene kommer oftere fremover. Og som de sier i NA (anonymous narcotics); WE DO RECOVER!


Publisert med tillatelse fra Ruth Nesje.








































lørdag 3. mars 2018

A Golden Chance


 
Fire uker i Tanga – Tanzania
På disse ukene har jeg sett fattigdom og hørt mange triste historier. Imidlertid vil jeg denne gangen fortelle om en solskinnshistorie. Om hvordan enkeltpersoner og deres godhet kan forandre et liv og gi muligheter.

The Golden Chance Day Care Nursery

Family Homes, som er et av prosjektene til HAMA, har også et program hvor funksjonshemmede barn får tilbud en gang i uka om å være på Harriets Home (se tidligere blogginnlegg). Dette prosjektet omfatter per idag 10 funksjonshemmede barn. Disse barna ble valgt ut blandt omtrent 60 barn som følges av en fysioterapeut tilknyttet Harriets Home. Imidlertid så er det ytterligere 50 funksjonshemmede barn som fysioterapauten følger men som ikke ennå har fått noe tilbud på Harriets. Denne dagen fikk jeg og fem vernepleierstudenter muligheten til å dra på hjemmebesøk til fire av disse barna. Hensikten med besøket var å se om et av disse barna kunne få tilbud om å komme til Harriets da en av de 10 barna i programmet har kommet seg så bra den siste tiden at han ikke kommer til å trenge tilbudet så mye lenger. Det er et av disse besøkene jeg vil fortelle om idag.




Gutten vi skulle på besøk til er 6 år. Han bor sammen med bestemoren sin. Bestemoren driver en liten butikk hvor hun tilbereder og selger mat til barn. Informasjonen vi fikk om gutten i forkant er at han har cerebral parese. Han han gå og han kan si enkelte ord. Da vi snakket med bestemoren på telefonen for å planlegge besøket fortalte hun imidlertid at gutten ikke var hjemme men at vi kunne møte ham i barnehagen. Vi fikk vite at han går i en barnehage som har tatt inn noen funksjonshemmede barn. 

Møtet vårt med barnehagen og gutten ble en flott opplevelse. Vi ble tatt godt imot av lærerene i barnehagen, vi var også så heldig å få møte damen som eier barnehagen. Det er en privat barnehage som hun og mannen eier og driver. Det er ingen selvfølge her i Tanzania at et funksjonshemmet barn som denne gutten får gå i barnehage. Dette er en gutt som krever mer hjelp og oppfølging enn de andre barna, og derfor også mer ressurser fra barnehagen enn andre barn. Damen som eier barnehagen er likevel villig til å ta inn gutten. Hun forteller oss at hun mener at alle barn bør få en sjanse, og så lenge de føler at gutten har framgang hos dem og kan lære noe så ønsker de å gi ham muligheten. Gutten har vært hos dem i flere år. Da han kom kunne han ikke gå og han hadde problemer med å holde hodet ordentlig. Han kunne heller ikke snakke. Idag kan han gå, han kan si enkelte ord og han smiler og leker med de andre barna. Bestemoren og gutten har ikke mye penger, derfor har bestemoren også sluppet å betale for annet enn skolematen det siste året for gutten. Skolepengene dekkes av eierne selv. Barnehagen bestiller også mat fra henne to ganger i uka slik at hun skal ha mulighet for å tjene penger. 

Jeg blir så glad av opplevelser som denne, mennesker som tar vare på hverandre. Et ektepar som ser at barn er barn. Som klarer å se forbi de fysiske utfordingene som barnet har og fokusere på mulighetene. Hvis ikke dette ekteparet hadde tatt gutten inn i barnehagen så ville ikke bestemoren hatt mulighet til å jobbe fordi hun måtte være hjemme og passe gutten. Uten jobb ingen penger. De ville ha blitt helt avhengige av at noen andre forsørget dem. Dette er dessverre realiteten for mange foreldre/pårørende med funksjonshemmede barn her.


 


Not all of us can do great things
but we can do small things
with great love
Mother Theresa