Disse to ukene har vi i mental health programmet fortsatt jobben med å besøke pasienter i deres hjem. Det er utrolig flott å få kjenne på gjestfriheten vi opplever. Nesten uten unntak blir vi møtt med varme, smil, og Karibu sana som betyr at man er veldig velkommen.
Det er dessverre ikke alle vi har fått besøkt av ulike årsaker. Det kan være at pasienten ikke er hjemme eller har byttet bosted.
Det blir derfor endel kjøring hit og dit :D Grunnet mye regn som er uvanlig for denne årstiden har dette noen dager hindret oss i å komme frem til pasientens hus.
Når vi er på hjemmebesøk så har vi til forskjell fra i Norge nesten alltid en caretaker man kan samarbeide med. Caretaker er den personen som har ivaretakelsesansvar for pasienten.
Caretaker er som regel en forelder eller et av barna til pasienten. Vi kan ofte se at den yngste sønnen tar dette ansvaret. Årsaken til at det er sønnen i huset, og ikke datteren, er at døtrene gifter seg og flytter ofte til ektefellens familie.
I støttesamtaler er pasienten i fokus, og careretaker gir oss verdifull informasjon om hvordan tilstanden har vært, ift psykisk og fysisk helse, ernæring, søvn, smerter, medisinering, sykehusavtaler og andre temaer vi spør om. Informasjon deles for å sikre en best mulig vurdering.
Noen dager er ekstra lærerike hvor refleksjonen og kunnskapsutveksling er viktig i etterkant. Ved et hjemmebesøk hadde en pasient fått et tilbakefall. Han var høylytt, motorisk urolig og var meget nærgående mot studenten som var med på besøket. Som hjemme i Norge gjør man også her vurderingen i pasientens miljø i den tilstanden han befinner seg i. Utfordringen kan da være å handle raskt nok når man ikke kan kommunisere på swahili, men bruker oversetter. Det tar lengre tid og det kan oppstå vanskelige og utrygge situasjoner. Vi ser at pasienter som har tilbakefall her i større grad påvirker sine omgivelser. Her deler mange mennesker bolig, og husene er åpne. Naboer og skolebarn trekkes derfor mot hendelser som denne.
En gjør seg mange refleksjoner når slike situasjoner oppstår her. Menneskene bor i hus uten dører og vinduer, husene ligger tett i tett og dagliglivet foregår utefor husene. Her vasker de klær, lager mat og er sosiale sammen. Det myldrer av mennesker i alle aldre. Når en mentalt syk person blir utagerende og høyrøstet blir det så synlig for alle, hele nabolaget blir involvert i hendelsen, - og ofte også i den akutte behandlingen. Når det samme skjer i Norge er de fleste inne i egen bolig, eller på sykehus/ institusjon, og veldig lite synlig for andre mennesker rundt dem. I refleksjonen vi har hver dag etter at vi har vært hos pasientene er dette viktig å snakke med studentene om. At alt må sees i en kulturell kontekst, noe som gjør at de får en økt forståelse for ulikheter mellom behandling og oppfølging i Norge og Tanzania.
Programkoordiantor Mr Msami hadde en god relasjon til pasienten basert på opparbeidet tillit over tid. Derfor ble det et produktivt samarbeid som førte til at pasienten takket ja til injeksjon av et neuroleptikum, med hensikt i å få pasienten roligere og samlet.
Ved neste besøk observerte vi at denne medisineringen hadde gitt god virkning. Det er fint for oss å få snakket med pasienten i etterkant slik at man kan se at behandling og oppfølging har effekt.
Medisiner og injeksjoner vi bruker dekkes av blant annet donasjoner fra dere der hjemme. Dette bidrar til at vi kan bruke mer moderne medikamenter med færre bivirkninger.
Som solidaritetssykepleier ved TICC og HAMAS programmer kan vi også få delta/hospitere i andre programmer. Denne onsdagen valgte jeg å følge gruppen studenter som er ute på skole med sin kampanje.
Kampanjene har fokus på viktige helsefremmede temaer. Dagens tema er rus og forebygging. Spennende :D og viktig tema.
Dette er veldig aktuelt for det programmet jeg er i nå. Det er en utfordring å få en oversikt over omfanget av rusbruk hos deltakerne i programmet mental health. Ved samtaler hjemme hos pasienten spør vi om rusbruk, men får nesten utelukkende til svar at dette ikke lengre er en utfordring.( også kjent fra min hverdag som sykepleier i Norge)
På vei til kampanje i denne fine bussen :D
Idag var det kampanjen på en skole hvor alderen på barna var fra 13-17 år. 1500 barn kom mot "sceneområdet".
Studentene som har kampanjeuke finner et tema de ønsker å fronte i skole og landsby. De lager en sang og dans med temaet de har valgt og dette fremfører de for de oppmøte på skole og i landsbyen. Programkoordinator oversettes alt til Swahili. under fremføringen, slik at alle får med seg budskapet i kampanjen. Lokale ungdommer som deltar i et eget program i HAMA, bidrar med skuespill og sang om det aktuelle temaet. Vi kunne observere et enegisk og stort engasjement blant de oppmøtte, nesten som når vi ser ungdom på konsert i Norge.
Det ble også arrangert quiz hvor de barna som svarer riktig får premie. Denne gangen var premien en skrivebok :) Det var mye glede og stolhet for de som vant. Til slutt kunnen elevene stille studentene spørsmål knyttet til temaet rus og rusmidler .
Sissel har de siste to ukene fortsatt å følge Scool health programmet. Mer om opplevelser der kommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar