En liten familie i Tanga.

Hver dag ute i school health programmet gir nye utfordringer og erfaringer. Skolene vi oppsøker har fra 700 og opp til 1000 elever, og den eneste helseoppfølgingen de får i skolen er fra school health programmet til TICC/HAMA. Hver skole har en helselærer, og denne er school healths viktigste samarbeidspartner for å finne de elevene som aller mest trenger sårstell og kartlegging av andre utfordringer. Hvert år er det ca 250 Norske sykepleierstudenter her på TICC, som sammen med de lokale sykepleierne og oversetterne i programmene gjør en fantastisk jobb. I et land som Tanzania hvor bl.a helseutfordringer nærmest står i kø ; feil /underernæring, økende antall HIV smitte, 80% lever under fattigdomsgrensen her i Tanga regionen, dårlige sanitære forhold, manglende kunnskap om hygiene for å nevne noen, er vi med å gjøre en forskjell for de menneskene vi møter.

For noen uker siden var vi på en skole hvor helselæreren presenterte oss for ei lita jente på 8 år. Hun gikk fortsatt i barnehageklassen sammen med broren på 5 år, grunnet dårlig hørsel. Læreren sa at jenta hadde lært seg å lese på munnen , men hun gikk glipp av mye i klassen og trengte også brorens trygghet i det daglige på skolen. Denne lille jenta hadde tydelig puss ( verk) i ørene , samt skabb og sopp hos både henne og broren. Helselærer forteller at de sjelden har penger til å kjøpe mat på skolen, og ofte ikke har spist når de kommer til skolen om
morgenen.

Vi ble enige om at her var hjemmebesøk nødvendig .

Neste dag reiste vi sammen med eleven og helselærer hjem til denne familien.

Det som møtte oss var en ung kvinne på 28 år, mor til 3, i tillegg til 8 og 5 åringen hadde hun en liten gutt på knappe 2 år. Moren tar i mot oss på den eneste matten hun har, og vi setter oss ned for å høre hvordan hun og barna lever. Studentene har forberedt spørsmål til mor; om datteren lenge har hørt dårlig, om de har vært til lege, om hun har sett at barnet har sopp og skabb, om de har tatt noen behandling? Mama Suzan, sykepleieren og helselæreren oversetter til Swahili da mor ikke kan engelsk.

Moren forteller at datteren har hatt øreproblemer , som vi oppfatter som gjentatte ørebetennelser, fra 1 års alder. Hun har sett at barna har sopp og skabb, men har ikke penger til behandling.

Hun forteller oss at hun ikke har annen inntekt enn å pante tomme vannflasker . Hun må samle 40 kg tomflasker for å ha til husleien som er 10 000 TSH PR mnd. ( dette tilsvarer ca 40 NOK). Hun må også kjøpe vannet de trenger hos naboen da de ikke har egen vannkran utenfor huset hvor hun leier et rom til seg og barna. Vi spør om faren til barna, og hun sier at han ikke bor der, og at han ikke gir henne noe regelmessig økonomisk støtte.
Hun har ikke annen familie som hjelper henne på noen måte. Vi har med oss behandling for sopp og skabb, og mor får en grundig veiledning av spl. Stud om hvordan hun må vaske/ dusje barna hver dag mens behandlingen pågår, hvordan vaske klærne og sengetøyet i kokende vann, stryke klærne og lufte madrassen i sola for å drepe sopp og midd. Dette var noe hun ikke var kjent med. Vi skyller også ørene til jenta med hydrogenperoksid og får ut mye puss og voks.

Studentene leker med barna som synes det er kjempestas med alle mzungoene, mobiltelefon tas frem og det blir musikk og dans til stor fornøyelse for små og store.

Det er tungt for studentene ( og oss andre) å forlate denne lille familien som er så fattige som det går an å bli! Under refleksjonen som vi har hver dag etter endt arbeid, er det at vi får en ny informasjon om familien. Den tanzanianske sykepleieren fikk mor på tomannshånd mens vi lekte med barna, og hun fortalte da at både hun og de to eldste barna har HIV. Hun fikk påvist smitte etter fødsel nr 2, og begynte på medisiner , så det yngste barnet er friskt.

Når man går på disse medisinene er det viktig å ta de til samme tid hver dag,- for å holde viruset i sjakk. Det er mange bivirkninger ved disse livsnødvendige medisinene, og nok mat hver dag er kjempeviktig . Dette gjør sterkt inntrykk på oss alle. Det føles så fristende å bare gi henne penger til mat, husleie mm. Det er jo i grunnen bare småpenger for oss fra Norge. Men vi vet jo at det bare er en kortsiktig løsning for henne. Studentene fra USN er uken etter ferdige med sitt opphold her , og har planlagt å sette igjen/ gi bort det de ikke trenger til andre studenter . Nå kommer ideen opp om å istedet holde en auksjon, hvor inntekten kan gå til å hjelpe denne familien på sikt. Moren fortalte oss at hun hadde en drøm om å starte en liten grønnsaksbod ved huset hun bodde. I landsbyene er det mange som har slike små boder, hvor de selger litt grønnsaker, matolje, såpe o.l. Ofte selger de litt ulike varer så de ikke « går hverandre i næringen».

Slik ser ofte bodene ut.

Hvis hun kan få hjelp til å starte sin egen lille business vil det være en mulighet for at hun kan klare å forsørge seg og barna. Vi setter opp et budsjett for å kunne bygge en bod, kjøpe inn varer, skoleuniformer til de to eldste barna samt time hos øre, nese og hals lege til jenta.
Allerede neste dag kjører vi i gang auksjonen i restauranten her på TICC : det er vaskebaljer, solkrem, bokser med makrell i tomat, myggmiddel, klær, diverse ubrukte medbrakte apotekvarer mm. Inntekten av auksjonen blir bedre enn forventet , så i tillegg til 250 000 TSH som vi har budsjettert med ( ca 1000 NOK) til familien blir det 500 000 til bruk i HAMA’s programmer forøvrig. Fantastisk moro:-).

Vi er på flere hjemmebesøk hos denne familien for å kartlegge videre om hun er motivert for egen kiosk, hvordan de klarer å få mat daglig , og vi ønsker også å se fysisk rommet de leier. Til nå har vi alltid sittet ute. Vi blir enige om at hun skal få muligheten til å åpne sin egen lille bod. Hun har selv kartlagt hva andre selger, og vet hva hun vil selge. Sammen setter vi opp hva vi må kjøpe, av materialer, utstyr og varer til boden.

 Her betaler vi for materialene.

Hun har ikke fått vite noe om beløpet vi har, heller ikke at vi har satt av penger til skoleuniformer og legebesøk. Dette er helt bevisst da vi ønsker at hun skal lære seg å spare/ sette av penger fra varesalget. Vi kjører til en trelastforhandler og kjøper materialer og spiker til boden, dette koster 50.000 TSH ( 200 NOK), dette frakter vi hjem til familien i bussen. 2 av de ansatte på HAMA skal bygge mens vi sammen med mor er på marked og handler inn grønnsaker.

Mor tar med minstemann, han er veldig knyttet til henne, og hun har heller ingen som kan passe han. På markedet kjøper vi det vi har på lista, ulike grønnsaker, tørka og salta fisk, og såpe. Studentene og jeg( det er nå en dansk studentgruppe i dette programmet) og jeg får etter hvert beskjed om at vi skal holde litt avstand da det er enklere å få en god pris uten oss mzungoer viser det seg:-).

Da alt til boden er handlet inn er det fortsatt nok penger til de uniformene barna trenger neste skoleår, og til legetime. Timen er bestilt og skal følges opp fra school health. Vi har også prøvd å lære mor hvordan hun skal sette opp et enkelt regnskap, dette er vanskelig for henne, så hun vil få tett oppfølging av school health og helselærer . Hun trenger også mye støtte og veiledning for å klare å planlegge hvordan hun skal sørge for å ha et måltid mat på samme tid hver dag slik at de kan ta medisinene sine regelmessig . Vi fikk komme inn på rommet hun leier, der er det en seng hvor hun sover med alle 3 barna. Ellers har de noen få eiendeler som henger på spikre på veggen.

Vi må gå forsiktig frem og ikke ta over ansvaret hennes, samtidig har hun et stort behov for støtte og veiledning om hvor viktig det er å holde seg frisk spesielt når en har HIV. Det er fortsatt mye stigma rundt dette , og ingen av naboene vet at hun og barna har HIV. Hun viste oss helsebøkene til seg og barna, og vi roste henne for å følge opp avtalene på sykehuset hver mnd. Da vi kom tilbake fra markedet jobbet de fortsatt på boden, og vi måtte returnere til TICC før den var ferdig. De ansatte ble der og ferdigstilte den, men fikk dessverre ikke tatt noe bilde.( de har ikke tlf med kamera ) De beskrev likevel for oss andre neste dag, hvor smilende, glad og takknemlig moren var da hun kunne legge varene i sin egen bod.

Hvordan skjebnen til denne lille familien blir kan vi jo ikke spå, men det kjennes fint å ha vært med og gitt henne en mulighet til å forsørge familien. Hun vil også bli fulgt tett opp i ukene som kommer, og bare det- å vite at noen faktisk bryr seg om deg , kan være nok til å få til en endring. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

Baki salama <3