Hva med det faglige utbyttet da?

Utenlandspraksis i Afrika.....Ikke bare sol og strand...(men litt av det også😎😎)

Jeg har hatt mine tanker om utenlandspraksis. Jeg har luftet dem og diskutert dem med kolleger tidligere også. Konklusjonen min har alltid vært at jeg egentlig mener at studentene ikke kan ha noe særlig stort faglig læringsutbytte av å ha praksisen sin i for eksempel Afrika, dersom de i fremtiden skal inn i på arbeidsmarkedet i for eksempel ett norsk sykehus eller sykehjem. Mest sannsynlig vil de aldri mer komme nærme underernærte små babyer, småbarn med (i utgangspunktet) små ubetydelige sår som blir infiserte, fødende kvinner de får hjelpe, eller tropesykdommer. Trolig vil de aldri behøve å reflektere over de kulturelle forskjellene eller de store forskjellene og behandling av kjønn på samme måte. Jeg har tenkt at jeg skjønner at de vil ut i verden, og at dette er en ok måte å reise litt, uten å være helt på egenhånd. Til syvende og sist har jeg vel egentlig ment at utenlandspraksis ikke har den samme faglig tyngden som studentene får i praksis hjemme og kan ta med seg i vårt norske helsevesen.

Sårstasjon, svært forenklet. Det mest nødvendige utstyr er med for dagen. 

Studentene har Sårstasjon sammen med fagansvarlig Mama Susan på Ukombozi school.

Larve har laget seg ganger under huden og klør voldsomt. Barnet får medisin og vi renser såret med ren jod.

Vi vet enda ikke helt hva som feilet denne eleven. Store deler av kroppen og ansiktet var fult av dette kløende utslettet.  Vi var på home visit, og har sammen med moren diskutert hva vi tror det kan være. Vi har i første omgang konkludert med en eksem, men vil følge opp videre, i håp om at gutten får det bedre. 

JEG TOK FEIL!

OK, så lærer de kanskje ikke å legge inn en perifer venekanyle, legge inn kateter eller fjerne sting. Kanskje får de ikke satt noen intramuskulær injeksjoner, seponere dren, legge dosetter, lære seg journalsystemet eller ta blodprøver før de begynner i nye jobber som ferdigutdannede sykepleiere om få måneder. Alt dette kan de lære seg senere. Dette vil de få mange anledninger til å lære seg på sikt. Her får de så mye annet, som ingen praksis hjemme i Norge kan gi dem.

Fingeren til jenta som klemte seg i skolens vannpumpe for en  drøy måned siden.
En uke etter sår-revisjon på sykehuset i Tanga.
Dette er lovende, og en suksesshistorie vi nyter sammen med jenta og hennes familie.

Jeg har nå sett at studentene i høyeste grad kan ha stort faglig utbytte av det, sett i den store sammenhengen. De blir trygge på sin rolle i samspill med barn, med foreldre, eldre, psykisk syke pasienter og med det lokale helsevesenet her. De får kjenne på mestring, på det å stå «alene» i en gruppe med mennesker de ikke kjenner. De blir selvstendige. De blir trygge på å ta avgjørelser selv, basert på sin egen kunnskap og kompetanse. De blir trygge på å ta kontakt med mennesker, uten å kunne språket. De får erfaring i å behandle alle de møter med respekt, på tross av kultur, religion og kjønn.

Friminutt og studentene leker med elevene i skoegården. Wazunguene (Europerne) er populære og alle vil hilse og hjelpe med å bære utstyret vårt til og fra bussen når vi kommer på skolene. 

I «School Health program» blir studentene drillet i sårstell, men på helt andre premisser enn de de vil møte hjemme. Hjemme er de opptatt av at ting skal passe inn i vår mal, etter våre systemer og vår fremgangsmåte. Her blir de gode på å finne løsninger, og til å nytte de ressurser de har tilgjengelig. De blir gode på å spare, på å planlegge og ikke sløse unødvendig med utstyr. Tilgangen på hansker, utstyr, sterile kompresser, salver og lignende er svært begrenset her. De må improvisere, men likevel må de følge rene prinsipper. En ren kompress er bedre enn ingen kompress, og en vask med rent vann er bedre enn å ikke vaske i det hele tatt. ALT ER BEDRE ENN IKKE Å GJØRE NOE.

I «Check Up Stations» drilles studentene i å intervjue barna som kommer. De stiller spørsmål om hudlidelser, tannhelse, sosialt, ernæring, familie og trivsel. Mens de utfører intervjuet, må de lære seg se forbi det åpenbare. Tenke at kanskje er det mer barnet ikke forteller. De må oppnå tillit, og tenke alternativt. Kanskje må barnet skjermes fra andre eller det må tas hensyn basert på kjønn eller religion. Hvordan velger de å løse det, ut fra de forutsetningene og ressursene vi har tilgjengelig?

Studentene har Check Up sammen med Sele, som er en av oversetterne våre. 

Ved «Home Visit» må de tenke på omstendighetene. Hvem bor barnet sammen med? Er det småsøsken som også har skabb? Da må hele familien behandles. Husets minstemann ser ikke frisk ut, har han feber? Hoste? Er han underernært? Malaria? Tuberkulose? Andre i nabolaget som har tilsvarende symptomer?  Har familien forstått hvordan de skal behandle? Har de forstått nødvendigheten? Hvordan kan de best veilede dem? Hvordan kan vi vise respekt, samtidig som vi vil at de skal forstå det vi så åpenbart har oppdaget. Vi må ikke tre våre meninger om hva de må gjøre, eller hvordan de skal gå frem ned over hodene deres. Men vi må på en respektfull måte oppmuntre dem til å handle ut fra sine ressurser til det beste for barnet. Vi må dele den kunnskapen vi har på et nivå som enkelt forståelig for familien. 

I hjemmebesøk hos en familie med små andunger. 

En typisk bakgård i en av landsbygdene rundt Tanga by.

Korridoren med eneste lyskilde....på dagtid...

Ukene raser av gårde. Nye studenter og nye «pasienter».

Denne uken begynte en ny gruppe sykepleierstudenter sin runde i «School Health program», og fra i morgen blir det «Check Up Stations» og «Wound Dressings» gjennom hele dagen. Historiene gjentar seg. Små kutt, eller små sår som øker i omfang og som på grunn av manglende kunnskaper og manglende ressurser ender opp med å havne på «vårt bord». Kanskje begynte det hele som fotsopp, eller som ett stikk, men ender opp som små infiserte sår som trenger tilsyn, tiltak og oppfølging.

Studentene ser sammenhengen etter hvert. Forebygge kan noen ganger være vel så viktig som å behandle. På noen få dager har de lært seg de enkleste spørsmålene og Swahilien flyter lettere. Det er ikke alltid like enkelt å forstå svarene, men da har vi stor glede av oversetterne. De lærer å samarbeide med tverrfaglige samarbeidsparter. Stadig kommer de over situasjoner og tilfeller der de kan diskutere og utveksler erfaringer og kunnskap sammen. Hva kan dette være? Har dere sett det før? Kjenner du noen som har hatt det sånn? Hvilke tiltak kan vi gjøre? Hva heter denne medisinen her i Afrika? Finnes den her? Hvorfor virker det ikke her? Kan man gjøre det på en annen måte? De oppfordres til å tenke høyt, og ikke være redde for å si noe dumt. ALT ER BEDRE ENN INGENTING!

Vi har med oss lunsjbokser og tar refleksjonen i bussen idag. Her er det rolig, og
 Aircondition sørger for at vi får tørket opp litt før ny økt inne i klasserommet.

På Ukombozi School er studentene nå i ferd med å avslutte «Check Up», og i neste uke gjør vi oss ferdige der i denne omgang. I løpet av 6 uker har norske sykepleierstudenter sammen med programansvarlige og oversettere bidratt til at mer enn 1000 barn har fått hjelp med de mest alvorlige helseutfordringene. Nesten daglig er rektor innom og takker og forteller hvor nyttig dette har vært for skolens hans. Han spør studentene hva de mener han kan gjøre videre for å ivareta den kunnskapen elevene ved skolen nå har fått servert. Studentene ser at det nytter og suksesshistoriene gjør inntrykk på oss alle.

Vi har snart vært gjennom de elevene med behov for tilsyn og tiltak her på Ukombozi. 

Sykepleierstudentene som har sin praksis her på TICC i Tanzania får masse faglig tyngde med seg i bagasjen hjem. De lærer å bli trygge på egne meninger, på å finne alternative løsninger, å se at noen ganger nytter det ikke uansett hva vi gjør, men vi har gjort alt vi KAN. De lærer å ta vare på hverandre. De lærer å tenke tverrfaglig, og samarbeide på tvers av profesjon, språk og store økonomiske, sosiale og kulturelle forskjeller. De lærer å forstå andre mennesker, til å tilpasse seg en hverdag i til dels tøft klima og temperaturer. De lærer å gi av seg selv, og ikke ta seg selv høytidelig. De oppnår en personlig vekst. Detaljene lærer de senere. Ferdighetene vil de få i fingrene etter hvert hjemme. Det gir en god følelse av mestring hos studentene. Hver og en elev som kommer inn til oss har vi gitt en mulighet og utgangspunkt til å gjøre sin egen situasjon bedre. Studentene har bidratt til å utgjøre en forskjell for hver eneste elev de møter! Det er rørende, og det er faglig utbytte på et helhetlig nivå. Til syvende og sist er det vel det som ER sykepleie, er det ikke? Å ta vare på hele mennesket … Fysisk, mentalt, sosialt og åndelig.

Studentene undersøker tannhelsen hos elevene. Desverre ser vi mye råtne tenner, brekte tenner og mye hull. I skolegården selges is og sukkertøy. Vår jobb er også å forebygge, og sukker er også en del av de temaene som går igjen på kampanjene som studentene holder i landsbygdene og på skolene.

Jeg tok feil, og jeg anbefaler utenlandspraksis for alle som har muligheten til det. Jeg har også selv lært mye nytt på disse ukene. Om samarbeid, om å improvisere og ikke minst om min egen rolle i dette programmet. 

Nå venter en ny skole. Med ca 1000 nye elever som kommer smilende og nysgjerrige på oss. Nye sår, nye tilfeller av skabb, sopp og dårlig tannhelse. Nye elever med ernærings utfordringer, synsproblemer, men gudskjelov også  nye suksesshistorier.

Det går mot en ny helg, med nye planer. Ukene raser avgårde, men jeg er glad jeg har en stund igjen her i Tanzania.

Alhamisi njema! ( God torsdag )